Haren lo seg nesten skakk av å se på skilpadda fordi den kom seg så sakte fram. "Jeg skjønner knapt nok at du gidder å røre deg i det hele tatt", sa haren, "for når du endelig kommer deg fram, så er det over."

Skilpadda lo nokså godmodig av det og svarte: "Du kan ha rett i at jeg virker treg, men likevel vil jeg vedde på at jeg kan komme i mål før deg. Det skal jeg bevise om du våger å løpe om kapp med meg."

Haren lo så leppa nesten sprakk, og gikk med på veddemålet. Da starten gikk, satte han av gårde som en vind, mens skilpadda trasket i vei langt bak. Det var midt på dagen, og sola var varm og stod høyt på himmelen.

Haren ble både svett og søvnig av å løpe så fort. "Jeg kan like godt ta meg en liten middagslur", sa han til seg selv. "Jeg har tid nok til det." Dermed la han seg i skyggen og sov middag. Imens trasket skilpadda videre under middagssola. Det gikk seint, men også jevnt og trutt. Omsider våknet haren og tenkte det var ingen fare, siden han ikke fikk øye på skilpadda. Han løp av gårde nok en gang gjennom gress og korn, over grøfter og kjerr, og snart var han nesten framme.

Han kostet på seg en ørliten hvil framfor mål for å ta et oversyn og forberede sluttspurten. Men hva så han? Skilpadda hadde kommet nesten helt i mål. Den var bare en halvmeter framfor målstreken - den ene foten foran den andre, jevnt og trutt. Haren spratt opp og føk mot målet, men det var for seint. Da han hoppet over mållinja, hadde skilpadda nettopp passert den. "Der kan du se!" sa skilpadda. Men haren var for andpusten til å svare.